- - - mødrene har grætt

Mine aner fem generasjoner tilbake gjennomlevde noen vanskelige år omkring århundreskiftet for 210 år siden. Dette var under napoleonskrigene. På landsbygda var det misvekst og nød, og i byene gikk det dårlig med handelen på grunn av den britiske blokaden i Nordsjøen. Vi var jo med i krigen, og endte opp på den gale siden etter det siste slaget. Det var trange tider i landet selv lenge etter 1814. Jeg har skrevet om min tipp-tippoldemor Maren Oline Woxen tidligere (www.houg-slekta.blogspot.com). Hun kom fra Akers største gård, og var gift med en garverimester. Da han døde, giftet hun seg med en ny garver. Hun var født bare tre år før århundreskiftet, og fødte ni barn i to ekteskap, men bare tre av barna nådde voksen alder. Selv døde hun i barselseng. Hun må i motsetning til mange andre av mine kvinnelige aner ha vært ganske velstående, men det kan være at det var usunne forhold ved garverivirksomheten som gjorde at hun både mistet barna og den første ektemannen. Jeg må etter hvert finne ut mer om henne. Kanskje et besøk på byarkivet kan være fruktbart.
Noe seinere stusset jeg da jeg oppdaget at en annen av mine formødre, Gunbjørg Palmesdatter, som levde et par tiår tidligere, hadde mistet minst fire barn. Hun var imidlertid husmannskone, bodde på en plass oppe i Krødsherad og hadde neppe reserver på kistebunnen. Jeg fant ut om henne da jeg lette opp foreldrene til tippoldefar Eivind Olsen. "Den første Palme-greina", tenkte jeg og syntes jeg var morsom. Historien om henne var ikke morsom.
Den første palmegreina
Den første palmegreina jeg fant i slektstreet mine var altså mine tipp-tippoldeforeldre Ola Eivindsen og Gunbjørg Palmesdatter. De ville gjerne (får vi tro) ha en sønn som kunne kalles opp etter Palme, far til Gunbjørg. Navnetradisjonene var viktige til langt inn på 1800-tallet. De fikk først ei datter, og så en gutt som de kalte Palme, men han døde som spedbarn. Så fikk de to døtre til, før de igjen fikk en sønn som kunne kalles opp etter farfaren, altså Palme nr. 2. Deretter kom neste sønn, døpt Even, og han vokste opp og ble en gammel mann (min tippoldefar). Så døde Palme nr. 2, men så fikk de en fjerde sønn som også ble døpt Palme. Heller ikke han vokste opp; han ble bare seks år. Dessuten døde yngstedatteren Kari som 27-åring. Bak de tørre dataene ligger altså en svært så tragisk familiehistorie. En kan bli bjørnsonsk av å lese slikt. Gunbjørg Palmesdatter var altså den første slektningen med dette uvanlige patronymet. Det jeg veit om henne utenom barnefødslene er at hun ble født i 1764 og ble gift 24 år seinere. I folketellinga 1801 var hun oppført som kone, 36 år gammel og hadde seks barn. I bygdeboka er Gunbjørg oppført med 8 barnefødsler. Hun fikk to barn etter folketellinga. Gunbjørg må ha vært ei robust dame. Hun levde til hun var 87.
Ufullstendige data
Gikk det like ille for alle kvinnene i slekta som levde og fikk barn på begynnelsen av 1800-tallet? Jeg fant ganske snart ut at jeg ikke hadde tilstrekkelige data om dem. Jeg startet på farsida med Martha Spaberg som var min farfars farmor, men hadde ikke opplysninger om flere barn enn han som ble min oldefar. Neste kvinne var farfars mormor, Thora Johanne Wold. Her hadde jeg oppgave over fire barn, og heller ikke hun hadde mistet noen barn. Tvert i mot ble en av hennes døtre 98 år gammel. Thora Johannes mor var Anna med-alle-navnene Stoltenberg. Hun fikk åtte barn etter 1825, men heller ikke her har jeg data. Vel, så får jeg se på hennes mor, Marthine Piro Brandt, som er registrert med sju barn. Heller ikke her har jeg notert noen barnedødsfall. Deretter ga jeg opp. Jeg tror ikke noen av de andre fjorten tippoldemødrene kan ha opplevd så mye død og elendighet som Maren Oline og Gunbjørg. En ny runde i kildestoffet må til om jeg skal være noenlunde sikker, og det kan ta sin tid. Dermed kan jeg foreløpig slå meg til ro med at historiene om Maren Oline Woxen og Gunbjørg Palmesdatter sannsynligvis ikke var vanlige – selv i dårlige tider.

Peder Pedersen, Peder Pedersen og Peder Pedersen

Vassendrud ligger ved sørenden av Krøderen. Under Vassendrud lå plassen Sundvolden. I bygdeboka for Krødsherad (s. 62 og 63) finner jeg noen av anene til mormor Gunhild. Sundvolden var tydeligvis et livlig sted, "et yndet oppholdssted for ferdselsfolk og et sted der det solgtes brennevin og holdtes turing med spill og slagsmål”. Jeg vet ikke når disse glade dagene var, men slektshistorien tåler nok belastningen.

Sundvolden er det nok ikke noe igjen av. Plassen står ikke på dagens kart.

Den første av mine forfedre jeg fant der er Peder Pedersen (1) som ble gift med Astri Eivindsdatter i 1738. Både Peder og Astri var født ca. 1710. Peder døde før 1771, for ved et skifte det året var Astri enke. Astri døde antakelig i legd i 1784. Mer enn dette forteller ikke bygdeboka, annet enn at de hadde en sønn som overtok plassen og som var gift to ganger.

Sønnen Peder Pedersen (2) var først gift med Beret Pederdatter som hadde to barn fra før, men de fikk ingen barn sammen. Beret døde i 1776. Da var barna hennes ca. 8 og 10 år gamle.

Denne Peder (2) giftet seg igjen med Ingebjørg Hansdatter som da var 38 år gammel i 1778. Samme året kom Peder (3) til verden. Peder (2) døde i 1828. Jeg vet ikke hvor gammel han ble, men han døde på Sundvolden det året paret kunne feire gullbryllup. Ingebjørg døde seks år seinere i legd på Skinnes. Da var hun 93 år gammel.

Peder Pedersen (3) hadde to søsken: Berte f. 1780 og Astrid f. 1786. Det er Astri som ble min tipp-tippoldemor.

Astri Pedersdatter ble boende på Sundvolden og giftet seg med Johannes Olsen fra Fyrandeie. De hadde sju barn. Nummer fire var Ole Johannessen, som er min tippoldefar.
I 1839 flyttet Johannes Olsen med familien til Lier, og dermed er slekta ute av Sundvolden. Jeg er usikker på om Lier er en plass i Krødsherad, eller om Johannes flyttet ut av soknet. I alle fall ble sønnen Ole boende i bygda.